Barnehager som konkurrerende virksomheter

Innledning

Private aktører i barnehagesektoren har lange tradisjoner i Norden. Norge skiller seg imidlertid vesentlig ut fra de øvrige nordiske landene når det gjelder fordeling av antall barn mellom private og offentlige barnehager. I Norge går om lag halvparten av barna i private barnehager. I Finland, Island, Sverige og Danmark går minst 80 prosent av barna i offentlige barnehager (Statistisk sentralbyrå [SSB], 2019).

I Norge går 91,8 prosent av barn mellom ett og fem år i barnehage (SSB, 2019). Full barnehagedekning har vært en viktig politisk målsetting både nasjonalt og lokalt, og private barnehager har vært sentrale for å nå dette målet. Barnehageforliket, som et enstemmig storting inngikk i 2003, gikk ut på at alle familier som ønsket det, skulle få tilbud om barnehageplass. Private og kommunale barnehager skulle likebehandles, og ulike økonomiske insitamenter ble benyttet for å få flere private til å bygge og drive barnehager. Forliket førte til at barnehagesektoren ble den offentlige tjenesten i Norge hvor det er størst innslag av private aktører (Bekkelund, 2018, s. 4).

Frem til 2003 var aktørene innen privat barnehagedrift ofte ideelle og frivillige organisasjoner samt barnehager eid av foreldre. Det nye de siste to tiårene er fremveksten av kommersielle aktører. Utviklingen går nå i retning av at flere private barnehager blir drevet av kommersielle aksjeselskaper, og at tilsvarende færre blir drevet av ideelle organisasjoner og foreldre (Schade, 2018, s. 35–38). Dette ser ut til å være en trend også i Sverige, der større konserner kjøper opp mindre barnehager (Höök, Sundberg, Bergqvist, Lantto & Lundblad, 2016, s. 145). Utviklingen kan forklares med at kommersielle aksjeselskaper er bedre i stand til å promotere barnehagene (Sivesind, 2017, s. 56).

Fødselstallene i Norge har vært synkende de siste årene (SSB, 2020). Dette har ført til at det i flere områder av landet er flere barnehageplasser enn det er barn, noe som innebærer at barnehager havner i en konkurransesituasjon der de må konkurrere om markedsandeler i et barnehagemarked.

I Danmark, Sverige, Island og Norge er det de seneste to tiårene ført en politikk for økt konkurranseutsetting av offentlige tjenester, deriblant barnehagesektoren (jf. Dýrfjörð & Magnúsdóttir, 2016; Hartman, 2011; Pade & Glavind, 2017; Sivesind, 2017). Dagens norske regjering gir uttrykk for at de vil legge til rette for økt konkurranse mellom offentlig og privat sektor. I regjeringsplattformen står det blant annet at regjeringen vil «[l]egge til rette for å la private tilbydere konkurrere om å levere offentlig finansierte tjenester der det er fornuftig» (Statsministerens kontor, 2019, s. 31). I et høringsnotat til endringer av barnehageloven (Kunnskapsdepartementet, 2019, s. 23) argumenterer regjeringen for at konkurranse mellom private og kommunale barnehager kan få positive effekter ved at «… kommunale og private barnehager må konkurrere om å tilby de beste plassene til foreldrene. Dette kan heve kvaliteten på tilbudet …». Det å konkurranseutsette barnehagesektoren er altså en politisk begrunnet beslutning. Fra et faglig ståsted er spørsmålet om konkurransepolitikken vil påvirke innholdet i barnehagen og forståelsen av barnehagepedagogikk.

I denne artikkelen vil jeg rette søkelyset mot barnehagelærernes erfaringer med og synspunkter på konkurranse, og jeg vil diskutere deres refleksjoner i lys av Eliot Freidsons (2001) teori om idealtypiske logikker for organisering av virksomheter. Det empiriske materialet bygger på intervjuer med 18 barnehagelærere ansatt i større private barnehagekjeder. Artikkelen tar utgangspunkt i følgende problemstilling:

Hvilke erfaringer med og synspunkter på konkurranse har barnehagelærere som er ansatt i større private barnehagekjeder?

Fordi konkurranseutsetting er et relativt nytt fenomen i barnehagesektoren, og siden erfaringer med konkurranseutsetting følgelig er et nytt forskningsområde, vil jeg i denne artikkelen legge mest vekt på å få frem empirisk kunnskap. Sentrale momenter fra det empiriske materialet vil videre danne grunnlag for drøfting i lys av teori om markedslogikk og profesjonslogikk.

I det følgende vil jeg presentere relevant forskning om konkurranse innen offentlig tjenesteyting, tidligere forskning om konkurranse innenfor barnehagefeltet og Freidsons (2001) teori om idealtypiske logikker. Deretter vil jeg redegjøre for metodiske valg, før jeg presenterer analysen av datamaterialet. Jeg avslutter artikkelen med en drøfting av barnehagelærernes refleksjoner sett i lys av teori om markedslogikk og profesjonslogikk.

Tidligere forskning om private barnehager og konkurranse

Både offentlige og private barnehager finansieres i Norge dels av kommunene, dels av foreldrene. Hver kommune beregner tilskudd til private barnehager på bakgrunn av hvor mange barn som går i barnehagen, og ut fra hvor mye en heltidsplass i de kommunale barnehagene koster (Utdanningsdirektoratet [Udir], 2020). Hartman (2011, s. 11) omtaler denne typen styring av private leveranser innenfor velferdstjenester for kundevalgmodellen («kundvalsmodellen»). I kundevalgmodellen får brukerne av tjenestene, som i dette tilfellet er foreldre og barn, en sum penger fra det offentlige som de «tar med seg» til den barnehagen de velger. Dette betyr at barnehagene er stykkprisfinansiert i den forstand at pengene følger barna. Om det er flere barnehager i en kommune, og om tilbudet av barnehageplasser er like høyt som etterspørselen, vil foreldrene ha mulighet til å velge barnehage for sine barn. Ifølge Børhaug og Lotsberg (2012, s. 28) vil det være vanskelig for barnehagene å konkurrere på pris fordi staten har regulert foreldrebetalingen relativt lavt. Imidlertid kan barnehagene konkurrere på innhold og organisering. De hevder at konkurranse kan skapes av så vel økonomisk motivasjon som muligheten til å fremme barnehagens idealer.

GoBaN-prosjektet («Gode barnehager for barn i Norge»), som har målt kvalitet med standardiserte måleinstrumenter, finner ingen systematiske forskjeller mellom offentlige og private barnehager i Norge (Bjørnestad & Os, 2018, s. 123). Foreldreundersøkelsen, som Utdanningsdirektoratet gjennomfører hvert år, viser at tilfredsheten med barnehagen er noe høyere for foreldre med barn i privat barnehage (Udir, 2019). Målingen viser kommersielle og ideelle barnehager under ett. Lindén, Fladmoe og Christensen (2017) har gjennomført en spørreundersøkelse, SuppA, som skiller mellom ideelle, profittsøkende og offentlige barnehager. Her rapporterer brukerne av profittmotiverte barnehager om en høyere tilfredshet med tilbudet enn brukerne av offentlige og ideelle barnehager (Lindén et al., 2017, s. 274). Disse resultatene kan indikere at markedsretting gir et barnehagetilbud foreldrene i større grad er tilfreds med. Samtidig understreker Lindén et al. (2017, s. 263–271) at det ikke er en direkte sammenheng mellom brukertilfredshet og kvalitet på tjenestene, og at brukertilfredshet kan være relatert til egenskaper som for eksempel politisk orientering hos dem som velger alternativer til det offentlige.

I en intervjuundersøkelse fant Moen og Granrusten (2014) at styrere så på det å håndtere konkurranse som en del av lederansvaret. En viktig del av styrernes strategi i konkurransen om rekruttering av barn var omdømmebygging og profilering (Moen & Granrusten, 2014, s. 129). I en annen intervjuundersøkelse med barnehagestyrere fant Børhaug og Lotsberg (2016, s. 127) at styrere i private barnehager var mer fortrolige med konkurransesituasjonen enn styrere i kommunale barnehager. Deres forskning tyder på at større private barnehagekjeder er bedre forberedt på å møte konkurransen om barna, og at de legger mer ressurser i profilering og synliggjøring. Det er særlig tre strategier barnehagestyrerne bruker for å møte konkurransesituasjonen. Disse er synliggjøring av barnehagens profil, markedsføring av barnehagens konkurransefortrinn og tiltak som knytter foreldrene tettere til barnehagen, slik som åpningstid.

Vlachos (2011) har sett liknende tendenser i sin forskning på friskoler i Sverige. Skolene tilbyr i liten grad pedagogisk mangfold, men utvikler heller alternative organisasjonsformer og arbeidsformer. De store kommersielle skolekonsernene legger vekt på sosiale fordeler i skolemiljøet i sin profilering, i tillegg til at de lokker med spesielt populære fag (Vlachos, 2011, s. 80–81). Børhaug og Lotsberg (2012, s. 44) fant i sin undersøkelse også få alternative pedagogiske tilbud. Det de fant, var at de private barnehagene avviker fra de offentlige på enkelte områder egnet til profilering overfor foreldrene. De trekker frem eksempler med vektlegging av friluftsliv eller andre spesialiseringer. Dette betegner Børhaug og Lotsberg som «foreldrefrieri».

Ljunggren et al. (2017, s. 110) har i sin evaluering av implementeringen av rammeplanens innhold og oppgaver sett at private barnehager som tilhører større kjeder, får tildelt ferdig materiell som skal forenkle rammeplanen. Egne pedagogiske pakker blir brukt for å rasjonalisere barnehagehverdagen. Børhaug (2018, s. 48–51) har i sin forskning sett liknende tendenser. Han konkluderer med at hierarkisk standardisering er særlig fremtredende i to store private barnehagekjeder. Disse har egne kvalitetsstandarder og rutiner som gjelder for alle barnehagene i organisasjonen. Dette innebærer regler for hva og hvordan barn skal lære, og det gir redusert rom for faglig skjønn og pedagogisk funderte valg i barnehagen.

Det finnes, så vidt jeg vet, ikke forskning om samfunnsmessige effekter av konkurranse mellom barnehager i Norge. En undersøkelse utført av Pade og Glavind (2017, s. 20) viser at private barnehager i Danmark har en lavere andel barn som kommer fra hjem der foreldrene har lav utdanning, og fra hjem der det snakkes et annet språk enn dansk. Bjordal (2016) har i sin doktorgradsavhandling studert fritt skolevalg i kombinasjon med stykkprisfinansiering og offentliggjøring av resultater ved grunnskoler i Oslo. Hun så at skolene kom inn i henholdsvis negative og positive spiraler. Skoler med høy andel minoritetsspråklige elever og høy andel elever fra sosioøkonomisk ressurssvake hjem kom inn i en negativ spiral der de slet med dårlig omdømme og ustabile budsjetter på grunn av høy mobilitet i elevmassen. Tilsvarende kom skoler med få minoritetsspråklige elever og høy andel elever fra sosioøkonomisk ressurssterke hjem inn i en positiv spiral med stabile budsjetter og godt omdømme.

Samlet sett peker undersøkelsene på at konkurranse fører til mer markedsføring av en bestemt profil og av det som er synlige områder egnet til profilering overfor foreldrene, men at det i liten grad fører til pedagogisk mangfold (Børhaug & Lotsberg, 2012, 2016; Vlachos, 2011). Større private barnehagekjeder ser ut til å være bedre forberedt på å møte konkurransesituasjonen mellom barnehagene enn ideelle og offentlige barnehager (Børhaug & Lotsberg, 2016). De ser også ut til å ha en mer hierarkisk organisering, med egne kvalitetsstandarder og rutiner samt regler for hva og hvordan barn skal lære (Børhaug, 2018; Ljunggren et al., 2017). Det er lite som tyder på at det er store kvalitetsforskjeller mellom private og offentlige barnehager (Bjørnestad & Os, 2018), selv om brukerne av profittmotiverte barnehager rapporterer om høyere tilfredshet med tilbudet enn brukerne av offentlige og ideelle barnehager (Lindén et al., 2017).

Teoretisk perspektiv

I analysen av barnehagelærernes synspunkter og refleksjoner vil jeg knytte an til teori om institusjonelle logikker. Jeg anser Freidsons (2001) teori om idealtypiske logikker som relevant, fordi den kan belyse ulike logikker barnehagelærerne må balansere mellom i sin yrkesutøvelse når barnehagen står i et konkurranseforhold til andre barnehager.

Freidson (2001) introduserer tre idealtypiske logikker for organisering av virksomheter: markedslogikk, byråkratilogikk og profesjonslogikk. Logikkene er knyttet til virksomhetenes formål og bidrar til å forme ansattes forståelse av mål og midler i arbeidet. De bestemmer ikke hvordan arbeidstakerne skal handle, men er med på å gi retning til aktørenes tenkning og handling.

En idealtypisk markedslogikk innebærer at arbeidet i virksomheten er styrt av et marked med kunder som skal tilfredsstilles. Kundene har kompetanse til å velge hvilke oppgaver de ønsker utført – og av hvem – og til å vurdere resultatene, og de kan forstå eller har mulighet til å sette seg inn i det som er tilstrekkelig for å kunne ta de valgene som er best for hver enkelt. De profesjonelle skal ikke velge på deres vegne. De skal yte service til kundene. Kunden har alltid rett (Freidson, 2001, s. 116). Markedslogikk bygger på en antakelse om at arbeidstakere motiveres av lønn. Selve arbeidet er sekundært – og i utgangspunktet ubehagelig. Tilfredsstillelse er noe man får gjennom forbruk og fritid (Freidson, 2001, s. 108–109).

Et eksempel på markedslogikk innen barnehagefeltet er betegnelsen «barnehagetilbud» i stedet for kun «barnehage». Dette henspiller på markedets tilbud og etterspørsel. Et annet eksempel er barnebasert finansieringsordning, der kommunen kjøper en tjeneste basert på faktisk antall barn i barnehagen. De som ikke yter god nok service, vil ikke få kunder og heller ikke penger.

Ut fra en markedslogikk vil det være en forventning om at barnehagelærerne orienterer seg eksternt mot konsumentene av barnehagetjenestene. Det kan bety at barnehagen skal rette seg mot foreldrene. Orientering mot foreldrene er nedfelt i barnehageloven, der det står at «[b]arnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling» (barnehageloven, 2005, § 1). Formålet bygger på foreldreretten nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, blant annet i artikkel 26.3: «Foreldrene har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få» (De forente nasjoner, 1948, artikkel 26.3). Foreldreretten kan tolkes som at foreldrene skal kunne bestemme både hvilken barnehage barna skal gå i, og hvilket tilbud denne barnehagen skal gi.

En idealtypisk byråkratilogikk innebærer at arbeidet er regelstyrt og ledelsesstyrt. Styringen er hierarkisk, og virksomheten organiseres effektivt og kontrolleres av ledelsen. Dette skal sikre standardisert oppgaveutførelse og likebehandling av brukerne. Motivasjonen for arbeidet er å beholde jobben og eventuelle muligheter innenfor den organisasjonen de er en del av (Freidson, 2001, s. 108–117).

Byråkratilogikken anerkjenner ikke profesjonell autoritet. Ledelsen har makt til å kontrollere, gi ordre, organisere og veilede både kundenes valg og de profesjonelles arbeid (Freidson, 2001, s. 116). Et eksempel på byråkratilogikk er når kommunene vedtar at alle barnehagene skal arbeide ut fra bestemte manualer eller metoder.

En idealtypisk profesjonslogikk innebærer at yrkesgruppene i virksomheten selv er i posisjon til å kontrollere arbeidet gjennom bruk av profesjonsautoritet og skjønn. De blir ikke kontrollert av verken kunder eller byråkratisk ledelse, men baserer seg på profesjonens normer for arbeidsutførelse, etikk og kvalitetsvurdering (Freidson, 2001, s. 81). Freidson kaller profesjonslogikken for «den tredje logikk» («the third logic»), og han mener at det er her innovasjon og kreativitet kan finne sted (Freidson, 2001, s. 24).

Ut fra en profesjonslogikk vil det være arbeidet i seg selv som gir mening, både gjennom yrkesutøvernes egen kunnskapsutvikling og i møtet med brukerne. I barnehagesammenheng vil det for eksempel oppleves som meningsfullt å sørge for at barnas behov blir dekket. Det er det profesjonelle arbeidet som virker motiverende. Arbeidet er mer enn bare en jobb (Freidson, 2001, s. 108–109).

Profesjonell kunnskap er tilegnet gjennom formell utdanning (Freidson, 2001, s. 35). Denne kunnskapen er for kompleks til å kunne forstås spontant og læres raskt av hvem som helst (Freidson, 2001, s. 121). Logikken gjenspeiles i barnehageloven, som stiller krav om at «[p]edagogiske ledere må ha utdanning som barnehagelærer» (barnehageloven, 2005, § 17 a), og i rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 16), der det står at «[p]edagogisk leder er gitt ansvaret for å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet, i tråd med godt faglig skjønn».

Profesjonslogikken har flere regulerende elementer. For barnehagelærerprofesjonen er barnehageloven viktig. Formålsparagrafen (barnehageloven, 2005, § 1) retter søkelyset mot anerkjennelse, respekt og barndommens egenverdi. Det heter videre at «[b]arnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap». Barnefokuset er dermed sterkt forankret i barnehagelærernes profesjonslogikk.

Profesjonens etiske normer har stor betydning for de valg og handlinger som gjøres. «Lærerprofesjonens etiske plattform» (Utdanningsforbundet, 2012), der menneskeverd, menneskerettigheter og respekt inngår som sentrale områder, vil være viktig for en barnehagelærer. Profesjonell integritet innen metodefrihet og skjønnsutøvelse er også tatt med i den etiske plattformen, noe som underbygger en profesjonslogikk som går ut på at læreren vet best hvordan arbeidet skal utføres. Plattformen slår fast at profesjonen skal «[stå] imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn og elever til midler for sine mål» (Utdanningsforbundet, 2012).

Metode og materiale

Den empiriske undersøkelsen har et kvalitativt design med bruk av semistrukturerte intervjuer. Utvalget består av 18 barnehagelærere fra fire store barnehagekjeder¹. Min begrunnelse for å intervjue barnehagelærere er at deres kunnskap i å lede det pedagogiske arbeidet og deres erfaringer fra arbeid direkte med barna kan tilføre ny kunnskap på feltet. Eksisterende forskning om erfaringer med konkurranse mellom barnehager har basert seg på intervjuer med barnehagestyrere. Ifølge Haakestad, Bråten, Jensen & Svalund, (2015, s. 139) bruker styrere mest tid på administrativ ledelse og følgelig mindre tid på pedagogisk ledelse og arbeid direkte med barna.

Jeg gjennomførte to intervjurunder med seks måneders mellomrom. Den første intervjurunden ble gjennomført våren 2019 og besto av tre fokusgruppeintervjuer med til sammen ti informanter. Utvalget ble gjort strategisk. Kriteriene for utvelgelse var om informantene hadde spesiell interesse for temaet, om de var barnehagelærere, og om de var ansatt i en av de fire største barnehagekjedene. Deltakerne ble rekruttert gjennom tillitsvalgte i Utdanningsforbundet, som organiserer et flertall av barnehagelærerne. Av hensyn til konfidensialitet ønsket jeg ikke å gå gjennom konsernet eller barnehagenes styrere for å rekruttere informanter. Alle informantene i denne første intervjurunden var ansatt i den samme barnehagekjeden.

De overordnede temaene for fokusgruppeintervjuene var barnehagens organisering, planlagte læringsaktiviteter og vilkår for lek. Fokusgruppeintervju ble benyttet for å få frem kollektive diskusjoner i gruppen (Morgan, 1998, s. 5), og fordi jeg ville at deltakerne skulle ha mest mulig styring over hva som var relevante samtaleemner. I alle gruppene stilte de spørsmål og kommenterte hverandres uttalelser. Det oppsto også ofte utveksling av informasjon. Fokusgruppeintervju som metode fungerte dermed godt for å få frem nyanser og ulike erfaringer, fordi deltakerne fikk mulighet til å respondere på ideer de kanskje ikke ville ha fått tilgang til i et dybdeintervju.

Det var deltakerne i fokusgruppeintervjuene som tematiserte fenomenet konkurranse. De fortalte blant annet om omdømmebygging for å tiltrekke seg foreldre til barnehagen, og om mindre samarbeid med omkringliggende barnehager de konkurrerte mot. Dette var helt ny informasjon for meg, som jeg ønsket å undersøke nærmere. Det som kom frem i gruppeintervjuene, dannet dermed grunnlaget for formulering av problemstilling og spørsmål til den neste intervjurunden. Jeg ønsket å undersøke hvilke erfaringer med og synspunkter på konkurranse barnehagelærere som var ansatt i større private barnehagekjeder, hadde. Jeg var interessert i å finne ut om de opplevde at det var konkurranse mellom barnehagene, og hva som i tilfelle kunne være utfordrende eller positivt med det.

Den andre intervjurunden ble gjennomført høsten 2019 og besto av åtte individuelle intervjuer med barnehagelærere fra de fire største barnehagekjedene i Norge. Disse var korte intervjuer som varte i 15–30 minutter. Temaet var avgrenset til kun å omhandle konkurranse. Jeg hadde på forhånd utarbeidet en intervjuguide på bakgrunn av problemstillingen. Intensjonen med intervjuene var å holde oppmerksomheten på temaet konkurranse samtidig som jeg ønsket å legge til rette for at barnehagelærernes fortellinger og synspunkter skulle få betydning for intervjuenes forløp og innhold. Dette metodiske grepet ble valgt fordi jeg ønsket å forstå og kanskje forklare fenomenet konkurranse fra innsiden, fra barnehagelærernes perspektiv (Nilssen, 2012, s. 13).

Alle informantene ga uttrykk for at de ønsket å delta, og at de hadde meninger om temaet konkurranse. Informantene kom selv med forslag til hvor de ønsket å gjennomføre intervjuet. Ingen intervjuer ble gjennomført i barnehagens lokaler. Det ble gjort lydopptak som grunnlag for senere transkripsjon. Hvert intervju startet med at jeg forsikret deltakerne om at det ikke ville være mulig å identifisere hvem som hadde deltatt i undersøkelsen. Dette var spesielt viktig for informantene fra to av barnehagekjedene. Et flertall av disse var opptatt av at eierne eller ledelsen i konsernet ikke skulle vite at de deltok.

Analyse av materialet

Jeg har hatt en tematisert analytisk tilnærming til materialet, der jeg har vært på utkikk etter felles mønstre på tvers av intervjuene (Miles, Huberman & Saldaña, 2019, s. 274). En tematisk tilnærming innebærer at teksten inndeles i kategorier (Thagaard, 2009, s. 173). For å skape et overblikk over materialet startet jeg med en enkelt koding av hva hvert enkelt avsnitt så ut til å handle om. Disse kodene besto av setninger eller begreper som oppsummerte meningsinnholdet i avsnittet. Den andre analysesyklusen besto i å knytte kodene til mer samlende temaer. Barnehagelærerne ga i intervjuene uttrykk for ulike erfaringer og oppfatninger av konkurranse. Uttrykk og oppfatninger som liknet på hverandre, ble kodet og samlet i bolker. Det ble etter hvert synlig hva som var gjennomgangstema for de ulike bolkene, og som jeg kunne danne kategorier ut fra. Jeg endte opp med fire kategorier. Disse er samlebegreper som viser til forhold informantene løftet frem som enten årsakene til eller konsekvensene av konkurranse mellom barnehagene. De fire samlebegrepene er benevnelser informantene brukte under intervjuene. Den første kategorien, «pengene følger barna», handler om i hvilken grad barnehagelærerne opplever at det er en konkurranse, og om hva de ser på som årsaken til at det har oppstått konkurranse mellom barnehagene. De neste tre kategoriene omhandler det barnehagelærerne så på som konsekvenser av konkurranse. Kategorien «profilering» handler om hvordan man viser frem barnehagen for foreldre og andre i lokalsamfunnet. I kategorien «fabrikkering av pedagogikk» handler det primært om markedsføring av bestemte konsepter. Kategorien «forretningshemmeligheter» viser til historier der barnehagelærerne forteller om det de opplever som forventninger om lojalitet til selskapet og selskapets virksomhet. For å synliggjøre informantenes fortellinger og skape størst mulig transparens har jeg valgt å presentere relativt mange sitater. Navnene som brukes, er fiktive.

Markedslogikk møter profesjonslogikk

I det følgende drøfter jeg de empiriske funnene med utgangspunkt i Freidsons (2001) teori om markedslogikk og profesjonslogikk. Byråkratilogikken knytter han til offentlig styring og kontroll av virksomhetene. Det var ingen av informantene som snakket om at staten eller kommunen påla dem å arbeide ut fra bestemte metoder eller manualer. Dette henger antakelig sammen med at kommunene i liten grad kan regulere det pedagogiske innholdet i de private barnehagene (Børhaug, 2018, s. 107–110).

Markedslogikk og profesjonslogikk er idealtypiske modeller utviklet for empirisk analyse og drøfting. I praktisk pedagogisk arbeid i barnehagen trenger ikke disse nødvendigvis å bli sett på som motsetninger. Men en todeling kan bidra til å rydde og gi oversikt over ulike forståelser av mål og midler i arbeidet. Dermed kan modellene fungere som analyseredskap når jeg nå vil forsøke å identifisere ulike logikker barnehagelærerne i større private barnehagekjeder må balansere mellom i sin yrkesutøvelse.

Barnehage er et frivillig tilbud som foreldre kan velge å benytte seg av eller ikke. Barnehagens mandat er avledet av foreldrenes mandat. Det er foreldrene som har oppdrageransvaret. Det innebærer at barnehagelæreren må gå ut fra at foreldrene vet hva som er best for sine barn, og at barnehagen må rette seg mot foreldrene. Når det er flere barnehageplasser enn barn, og når foreldrene kan velge fritt hvilken barnehage de vil søke plass i, antar vi at barnehagene orienterer seg mer mot hva foreldrene anser som viktig for sine barn eller sin familie. Det kan handle om egen kokk eller lengre åpningstid. Det kan også handle om gruppestørrelse og pedagogtetthet. Denne typen brukermedvirkning har en demokratisk dimensjon, i og med at foreldrene får en direkte eller indirekte innflytelse over barnehagens utforming og organisering. Den kan imidlertid også ha en segregerende funksjon, idet økonomisk ressurssterke foreldre søker seg vekk fra barnehager med høy andel barn fra sosioøkonomisk ressurssvake hjem. I dette ligger det et konfliktspenn mellom markedslogikken og profesjonslogikken. På den ene siden skal foreldre ses på som konsumenter av barnehageplasser i et barnehagemarked. De er forbrukere som velger hva slags barnehagetilbud som passer best for dem. På den andre siden står profesjonen, som skal ta hensyn til hva som er til fellesskapets og alle barns beste.

Det å balansere mellom økonomiske interesser og barnas interesser trer frem som en tydelig verdikonflikt. Det oppleves som et etisk dilemma for barnehagelærerne at de ikke får velge handlinger ut fra egen overbevisning, men tvinges av ytre interesser. Dersom barnehagelærerne eksempelvis blir pålagt å reklamere for barnehagen ved å trykke opp og dele ut flygeblader eller å bruke barna til å dele ut hjerter med tegninger og barnehagekjedens logo, opplever de at det går på akkord med det de ser som sin etiske forpliktelse. Ut fra en markedslogikk vil det å rette seg utover mot markedet i form av merkevarebygging og reklame kunne anses som en del av barnehagelærerens arbeidsoppgaver for å sikre nok barn i barnehagen og videre drift. Ut fra en profesjonslogikk vil denne typen aktiviteter vurderes som både å ligge utenfor barnehagelærernes arbeidsoppgaver og å være i strid med barnehagelærernes profesjonsetikk, fordi aktivitetene har som mål å ivareta eiernes interesser, ikke barnas.

Enkelte av informantene fortalte om barnehageeiere som vurderte andre barnehager som konkurrerende virksomheter. De ble hindret i å utveksle ideer og samarbeide med andre barnehager i nærheten fordi barnehagelærernes arbeid ble sett på som forretningshemmeligheter. Denne formen for styring, der profesjonssamarbeid brytes ned og arbeidstakerne kun skal tilfredsstille krav formulert av andre, vil ifølge Freidson (2001, s. 178 hindre innovative aktiviteter. Innovasjon og kreativitet vil finne sted i virksomheter drevet av selve profesjonen (Freidson, 2001, s. 24). Utvikling eller innovasjon kan i barnehagesammenheng være å prøve ut nye måter å organisere barnehagedagen på, eller å utvikle et mer spennende lekemiljø for barna. For at fornyelse og forbedring skal skje i barnehagen, må barnehagelærerne kunne tenke fritt, stille kritiske spørsmål og samarbeide med hverandre. Dersom det er slik at konkurranse hindrer samarbeid og utveksling av erfaringer mellom barnehagene, vil konkurranse kunne være til hinder for pedagogisk utvikling.

Flere av de barnehagelærerne jeg intervjuet, fortalte at barnehagene opererte med garantier. I en av barnehagene ble det gitt en garanti til foreldrene om at barna skal kunne gå på ski når de starter på skolen, og i en annen hadde de noe de omtalte som vennegaranti. Det å gi utbyttegarantier til kundene vil være fornuftig ut fra en markedslogikk. I en markedsrelasjon inngås avtaler om kjøp og salg av forhåndsdefinerte ytelser, og kundens tilfredshet blir avgjørende for om ytelsen kan sies å ha kvalitet. Utbyttegarantier fordrer imidlertid at barnehagen oppfattes som et ferdig produsert tilbud. Barnehage som et ferdig produkt rommer ikke den pedagogiske relasjonen. I en pedagogisk relasjon kan verken pedagogen eller kunden på forhånd vite presist hva som vil skje. Det vil være et åpent spørsmål om barna faktisk ønsker å lære å gå på ski, om de er i stand til det ut fra sine fysiske forutsetninger, eller om det er noen i den aktuelle barnegruppen de vil være venn med. Enhver pedagogisk relasjon preges dermed av usikkerhet, fordi den må romme barnas ønsker, interesser og initiativ.

Dersom barnehagelærerne orienterer seg mer mot salg av barnehageplasser for å sikre de økonomiske interessene til selskapet de er ansatt i, og mindre mot den pedagogiske relasjonen med barna, vil ikke virksomheten kunne sies å være organisert ut fra en profesjonslogikk. En slik orientering vil ifølge Freidson (2001, s. 20) kunne føre til at profesjonen som helhet svekkes. Om så er tilfellet, vil regjeringens konkurransepolitikk ikke bare påvirke innholdet i barnehagen, men også hele barnehagelærerprofesjonen.

Avslutning

Informantene som deltok i denne undersøkelsen, opplevde at det var konkurranse mellom barnehagene. De mente at denne konkurransen oppstår fordi barnehagene, for å sikre fortsatt drift, må fylle opp alle plassene de har til rådighet. Analysen tyder på at konkurransen mellom barnehagene fører til markedsretting av barnehagen, og at barnehagelærerne opplever dilemmaer knyttet til forventninger om hva barnehagen skal tilby, og til deres faglige vurderinger av om dette er bra for barna.

Det kan se ut til at barnehagelærere i store private barnehagekjeder må forholde seg til to logikker som til sammen utgjør deres kontekst. Hos de barnehagelærerne jeg har intervjuet, er profesjonslogikken en logikk de har internalisert og aktivt gir uttrykk for. Samtidig er barnehagelærerne stilt overfor konkurransekravene i et marked med tilbud og etterspørsel. Barnehagelærerne står i et krevende spenningsfelt mellom profesjonens etiske verdier med vekt på skjønnsutøvelse og alle barns beste og eiernes mål om å vinne konkurransen, med påfølgende produktorientering og profilering. Med en dominerende markedslogikk kan det bli en utfordring for barnehagelærerne å holde fast ved at det mest sentrale for profesjonen er samspillet med og relasjonene til barna.